søndag 9. oktober 2011

Samskriving og elev-elev-vurdering.

Jeg har erfart samskriving og mappevurdering som metode, som student ved høgskolen i Oslo. I et tidligere blogginnlegg har jeg sagt noe om at dette var en nyttig og lærerik måte å arbeide på for oss voksne studenter.
Som student skulle jeg vurdere medstudenters oppgaver og gi konstruktive tilbakemeldinger, slik at de eventuelt kunne bearbeide tekstene sine.
Slik har jeg derimot aldri arbeidet med egne elever. Jeg mener at dersom jeg skulle gjøre det, må jeg sørge for at  vurderingskriteriene er gitt på forhånd, og at eleven er blitt godt kjent med disse. Slik var det for oss studenter, og vurderingskriteriene var av avgjørende betydning for kvaliteten på tilbakemeldingene vi ga våre medstudenter.
På et kurs om "vurdering for læring" fikk jeg kunnskap om hvordan slike vurderingskriterier kan lages og bli en del av elevenes arbeidsprosess. Foredragsholderne poengterte at elevene selv må være med på å utarbeide kriteriene, for at de skal bli godt nok implementert i det videre arbeidet.
Jeg mener i tråd med dette at dersom elever skal kunne vurdere andre elevers arbeider, må vurderingskriterier være etablert og forstått av elevene. Da først kan elev-elev-vurdering bli en nyttig metode for videre læring.

3 kommentarer:

  1. Å bruke samskriving som metode har jeg brukt flere ganger denne høsten i min klasse. Jeg har brukt EtherPad som er tilgjengelig verktøy på NDLA. Min erfaring er at første gang elevene bruker dette må de få lov til å leke seg, da det å chatte med hverandre er mer interessant enn selve oppgaven. De bruker også tid på å more seg med å slette og redigere hverandres tekst. Det er som en ny verden som skal utforskes alt på en gang:-)Dette en uansett en fin måte å la elevene blir fortrolig med hvordan de bruker EtherPad gjennom lek og moro første gangen. Jeg har brukt EtherPad i begynnelsen av et prosjekt som idemyldring og som oppsummering av et tema på slutten. EtherPad er spesielt fint for elever som ikke liker å være så muntlig aktive, men som likevel har mye å bidra med. Det blir også en annen ro i klassen når de faktisk konsentrerer seg på å skrive ned ideer og tanker i felleskap, enn å sitte i mange smågrupper å summe i klasserommet.

    SvarSlett
  2. Det er en krevende oppgave å skulle ha elev-elev vurdering. Samskriving er også krevende og utfordrende, men vurdering kan være veldig kritisk. Jeg lærte noe fint på et kurs om vurdering for læring, som jeg har tatt med meg. "To stjerner og et ønske" er et prinsipp hvor elevene skal si to veldig bra ting og et ønske om hva som en ønsker at skulle vært med eller som kunne vært gjort annerledes. Dermed får en fokuset på noe positivt. Dette prinsippet har jeg også brukt som lærer til vurdering til eleven - både som underveisvurdering og som sluttvurdering. Dette sammen med klare kriterier som du nevner, tror jeg er med på å skille suksess fra fiasko i et samskrivingsprosjekt.

    SvarSlett
  3. Mange gode råd, erfaringar og synspunkt på samskriving, men om ein snur opp ned på dette, kva er det som karakteriserar eit samskrivingsprosjekt som fiasko?

    Vil det vere når elevane som nemnt ikkje forstår vurderingskriteriane, men går samskrivinga berre på vurdering? Kva kan gå gale i sjølve samarbeidet, det tekniske der ferdigheitane spelar ei rolle, kva med faget. Eg skulle så gjerne ha sett korleis ein situasjon med samskriving går gale, slik at ein då kan lære av dette og bruke det vidare i andre samskrivingsprosjekt.

    SvarSlett