”Det var en gang en familie som besto av mor, far og fem ”mine og dine” barn. I den perioden vi møter denne familien, går et barn på ungdomsskolen, to går på videregående og de to eldste studerer ved høgskoler. I huset hvor denne familien bodde, fantes det fire tv-apparater, to DVD-spillere, en Playstation og opp til flere datamaskiner. Maskinene var knyttet opp mot internett. Mor og far disponerte en bærbar maskin, og alle barna hadde egne maskiner som de trengte til skolearbeidet sitt. I og med at tilgangen til TV og datamaskiner var stor, kunne alle familiemedlemmene benytte disse mediene på egne rom. Mediebruken var flyttet ut fra fellesrommet og inn på barnas individuelle arenaer.
Mor og far brukte datamaskinen til å lese nyheter, søke informasjon og sende e-post. Mor var også medlem av Facebook, et sosialt nettverk som av henne ble brukt til å holde kontakt med nære og fjerne venner. Datakompetansen til foreldrene var på et greit nivå, samtidig opplevde de at barna hadde mye større kompetanse enn dem selv. Barna måtte stadig hjelpe sine foreldre slik at de kunne bruke det digitale mediet på best mulig måte.
Fire av barna var sosiale i den forstand at de hadde mange venner som de kunne møte fysisk i ulike sammenhenger. Det femte barnet strevde med å holde på sosiale kontakter, og i ungdomsskolealder satt han mye alene på gutterommet. Der hadde han stor glede av datamaskinen sin. Samtidig var foreldrenes bekymret fordi han brukte mange timer foran skjermen. De første årene brukte han mye tid på spill. Han spilte strategiske spill online, hvor han deltok i ”klaner”. Det vil si at han spilte på lag med andre deltakere i spillet. Han satt med mikrofon og hodetelefoner og kommuniserte med dem han spilt mot. Gutten opplevde at han hadde venner i det virtuelle rommet, noe som døyvet følelsen av den faktiske ensomheten.
Foreldrene var også bekymret fordi dette lagspillet ofte startet sent på kvelden når gutten egentlig skulle legge seg. Dette var utgangspunktet for mange vanskelige oppgjør mellom foreldre og barn. I og med at gutten hadde maskin på eget rom og bedre datakunnskaper enn sine foreldre, var det vanskelig å kontrollere guttens spillvaner. Å stenge nettet og ta fra gutten muligheten til å spille, var også lite tilfredsstillende. Gutten opplevde virkelig at de han møtte på nettet, var hans venner. Dette var det vanskelig å ta ifra ham. Foreldrene prøvde også å komme gutten i møte ved å vise interesse for det han holdt på med, og gi ham anerkjennelse for god digital kompetanse. Det var tross alt på denne arenaen han har opplevd de gode mestringsopplevelsene.
Gutten i familien ble et eksempel på at ungdommer som mangler sosiale kontakter, kan ende opp med å bruke mye av sin tid i den virtuelle verden. De fire andre barna i familien var eksempler på det motsatte. Dette var ungdommer som var sosiale på begge arenaer, både i det å gjøre ting sammen med venner, men også som deltakere i det sosiale nettsamfunnet. Disse fire var storforbrukere av digitale medier i form av TV, datamaskiner og mobiltelefoner. De brukte mye tid på det sosiale nettsamfunnet Facebook. De satt også kontinuerlig med sine smarttelefoner ved sin side, og det ”plinget” inn meldinger til alle døgnets tider. Forskjellen mellom disse fire og den første gutten, var at det sosiale livet på nett-samfunnene, ikke erstattet deres naturlige omgang med venner. Mediene ble bare et tillegg til den allerede pågående sosiale kontakten de hadde med vennene sine. For gutten ble nettsamfunnet en stor del av hans sosiale liv.”
Denne lille historien er fortalt som et slags eventyr, men er egentlig en fortelling fra det virkelige liv. Min kjennskap til denne familien gir meg et godt fortolkningsgrunnlag når jeg leser om forskning og teorier i studiets fagbøker. Vi kan lese at barn som er aktive i forhold til mediebruk, også som oftest er aktive på flere andre arenaer også (Tønnessen, 2007, s. 17-18). Dette stemmer med de fire sosiale barna i denne fortellingen og deres medieforbruk. Hagen og Wold viser til undersøkelser som sier at det er de mest sosiale, som er storforbrukere av digitale medier (Hagen og Wold, 2009, s. 103). For barn som strever på ulikt vis i livene sine, kan for eksempel spillaktiviteter på nett bli mer dominerende enn godt er (Hagen og Wold, 2009, s. 106). Her gjenkjenner jeg gutten i historien som bruker omtrent alle sine våkne timer på spill. Det hører med til fortellingne at han dropper ut av videregående skole i denne perioden.
Historien om denne gutten ender godt. Etter hvert gikk han bort fra spill og begynte å lære seg programmering. Nå går han på teknologisk høgskole og driver med det han liker aller best, nemlig datateknologi og programmenes oppbygging. Han er et eksempel på at den kompetansen som blir tilegnet på gutterommet, faktisk kan brukes i utdanning - og jobbsammenheng. Gjennom sin interesse har han etter hvert også møtt andre med samme lidenskap, og disse kan han også møte i det fysiske rom. Denne gutten har også blitt rimelig god i muntlig og skriftlig engelsk , da han har chattet og skrevet mye med ungdommer fra andre land over nettet. Sine leseferdigheter har han også bedret via lesing på skjerm. Dette støtter opp om forskning som sier at det som skjer på nett i form av lek og fritidssysler, kan gi resultater i form av økte ferdigheter innenfor mer ”godkjente” aktiviteter (Hagen og Wold, 2009, s. 92).
Til slutt vil jeg i dette blogginnlegget benytte anledningen til å forfekte at skolen må ta elevenes dataferdigheter og kompetanse på alvor. I forhold til dette er det etter min mening viktig at skolen prøver å holde tritt og ikke er ”bakstreverske”. Digitale medier er kommet for å bli, barna våre er allerede kompetente brukere. Skolens aktører må ta dette innover seg, bedre sin egen digital kompetanse og begynne å utnytte dette mediet til fulle i undervisningssammenheng.
_____________________________________________________________________________
_____________________________________________________________________________
Hagen, I og Wold, T (2009): Mediegenerasjonen. Barn og unge i det nye medielandskapet. Samlaget, Oslo
Tønnessen, E.S (2007): Generasjon.com. Mediekultur blant barn og unge. Universitetsforlaget, Oslo
Hei Ellenda.
SvarSlettDette var rørende lesning. Du forteller eventyret godt. Det å kunne ha kontakt med mennesker på digitale arenaer når man er ensom i hverdagen, er nok en enorm lettelse for mange.
Dette eventyret ender heldig vis godt, som eventyr ofte gjør.
Jeg er enig i at vi må ta den digitale utviklingen på alvor. Skolene må bedre sin kompetanse på denne arenaen.
*Birgitte*
Fint eventyr du har skrevet. Den digitale hverdagen til familien du beskriver er nok ikke ulik den mange med ungdommer i huset opplever.
SvarSlettMine egne barn chattet, så på tv og gjorde lekser samtidig. Min bekymring var hvordan det skulle gå med leksene. Ble de tilfredsstillende gjort? Min bekymring viste seg å være ubegrunnet. Barna greide seg bra på skolen. Jeg tror at mange av dagens unge behersker godt å gjøre mange aktiviteter på en gang og likevel få med seg det viktigste. Dette er nyttige egenskaper å ha i arbeidslivet. Mange stor bedrifter har åpne kontorlandskap. Der kan det bli vanskelig å arbeide hvis du ikke mestrer at det skjer mye rundt deg.
Er enig med deg i at skolen må ta den digitale utviklingen på alvor. I følge læreplanen skal elevene mestre den grunnleggende ferdigheten å bruke digitale medier. Derfor må skolen bedre sin digitale kompetanse og følge med på utviklingen.
Et flott eventyr, som er et godt bilde på den digitale hverdagen vi lever i. Der er nok mange familier som kan kjenne seg igjen en en slik fortelling. Problemstilling knyttet til ungdommens nettbruk er stadig aktuell. Synes du formidlet dagens digitale hverdag på en interessant og god måte. Her ser vi også et eksempel på hvorfor det er viktig at skolen tar elevenes digitale kompetanse på alvor, og drar nytte av den også i skolearbeidet. Ikke alle elevene mestrer alle arenaer, og derfor er det viktig at vi møter dem der de føler seg trygge. På den måten kan vi hjelpe flere elever til å oppleve mestring.
SvarSlettSynes denne fortellingen er lett å kjenne seg igjen i for oss som har barn og ungdommer i huset.Her er det ofte store ressurser som ligger der for oss, nettopp fordi mange ungdommer kan veldig mye mer om IT enn oss "gamlinger" over 40. Jeg kan bare se tilbake på dette studiet å bekrefte flg: Min sønn på 19 har hjulpet meg mang en gang når frustrasjonene har bygd seg opp under studiet, og jeg har vært inne på å gi opp, særlig i begynnelsen av studiet! Dette er viktig å ta med seg i skolehverdagen også! Mange elever kan være store ressurser for mange i skolen, noe de vokser på å kunne vise oss. Samtidig er det jo læring for mange:)
SvarSlettLikte dette eventyret godt, ettersom jeg lett kjenner meg igjen i situasjonen. I mitt barndomshjem mangler det ikke på teknologiske duppeditter, og vi har alle hatt hver sin data, tv og diverse spill tilgjengelig. Heldigvis har ikke jeg og mine søsken opplevd det slik som gutten i eventyret, men vi merket at det ofte ble altfor mye tid fremfor data og tv. Jeg har selv skrevet et innlegg om ungdommer som mister kontakten med venner og klassekamerater på grunn av at de heller vil tilbringe tid på Internett. Istedenfor å være sosiale på fotballtrening, ungdomsklubber og andre fritidsaktiviteter sitter man å kommuniserer gjennom en livløs maskin.
SvarSlettMen som du sier, det kommer mye læring ut av slike tilfeller også. Godt at denne gutten fikk bruke den kunnskapen og kompetansen han hadde opparbeidet seg på gutterommet, til noe fornuftig. Ingenting er bedre enn å jobbe med noe man har ekte lidenskap for!